Header


Aksel Waldemar Johannessen - An Expressionist from Norway


(from the book, in norwegian)
Annerkjent ute, miskjent hjemme.

Om billedkunstneren Aksel Waldemar Johannessen gjelder det gamle ord om at det er vanskelig å bli profet i eget land. Han har i dag en høyere stjerne i Tyskland, Østerrike og ltalia enn i Norge. Det var via det store utland at jeg ble kjent med hans kunst.

Hadde jeg ikke i så mange år interessert meg for de tyske ekspresjonister, særlig annen generasjon ekspresjonister, er jeg ikke så sikker på at jeg hadde sett noe usedvanlig og stort i Aksel Waldemar Johannessen. Dette var en viktig retning i tysk kunsthistorie, men ble stort sett oversett og endog motarbeidet i Norge.

Disse ekspresjonister ga fanden i det som gikk for å være dannet og god smak. De var brutalt provoserende. Det samme gjorde Aksel Waldemar Johannessen som muligens var påvirket av dem. Hans direkte uttrykksform når han skildret samfunnets tapere, var så voldsom at jeg aldri kunne ha tenkt å ha ham på veggen hjemme blant norske og internasjonale kunstnere. Hans fremstilling av den sosiale nød, desperasjonen og angsten i datidens samfunn er så direkte at hans bilder vel egentlig hører mer hjemme i museer og i arbeiderbevegelsens lokaler enn i private hjem.

I hvert fall var det slik jeg opplevde ham. Men helt upåvirket var jeg nok ikke av det provinsielle som har kjennetegnet mye av det norske kunstliv før og nå. Jeg var i hvert fall usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til ham.

Aksel Waldemar Johannessens produksjon kan virke som frieri til det lavkulturelle, og mange vil nok synes hans bilder er eksalterte og teatralske. En kunst som i den grad spilte uhemmet på sosiale følelser og usminkede, brutale temaer, kunne lett havne i den reneste kitsch. For en som hadde arbeidet med sosialrealistisk kunst i Sovjetunionen og Øst-Europa var det ikke til å unngå at jeg ble litt provosert når jeg møtte hans spesielle billedspråk.

Men Aksel Waldemar Johannessens folkelighet var ekte og ikke maniert, slik det meste av sosialrealismen ble. Hans malerier ville ganske sikkert ikke ha sluppet igjennom i Stalins Russland.

Jeg ble kjent med Aksel Waldemar Johannessen lenge før jeg første gang så hans bilder. Det hadde med min interesse for Arne og Hulda Garborg å gjøre. Arne Garborg var den forfatter jeg som meget ung først ga meg i kast med, og jeg ble aldri ferdig med ham. Han forenet det lokale og det nasjonale med det internasjonale. Han levde opp til sin devise: “Eg er jærbu og europear”.

Jeg oppdaget at det var via Tyskland at Arne Garborg ble et internasjonal-litterært navn. Det er det mange i Norge som ennå ikke har skjønt. Det var takket være tyske forleggere og anmeldere at Arne Garborg nådde ut i den store verden. Mange år senere åpnet jeg den interessante utstillingen “Garborg og Tyskland” på Asker Museum — en utstilling som ble vist også andre steder i Norge og til slutt havnet i Tyskland der den vakte betydelig interesse.

Mitt møte med Arne Garborgs liv og virke førte meg til Hulda Garborg, en av de store og kanskje noe undervurderte kvinneskikkelser i norsk kultur. Aksel Waldemar Johannessen var en nær venn og medarbeider til Hulda Garborg på Det norske teatret. Han var aktivt med i den såkalte Asker-kretsen som spilte i en viktig rolle i “den nasjonale rørsla”.

Leser man Hulda Garborgs dagbøker, og det kan absolutt anbefales, ser man hvor viktig Aksel Waldemar Johannessen var i dette miljøet. Man kan faktisk ikke forestille seg Det norske teatrets historie uten å ta med Aksel Waldemar Johannessen, både fordi han og hans kone var meget aktive med å lave kostymer og kulisser, men også på grunn av den vitalitet og entusiasme de utstrålte. Det norske teatret har forstått hvilken gjeld de står i til Aksel Waldemar Johannessen.

Jeg vil tro at det var under sitt arbeide med Garborg-biografien at Tor Obrestad (gjennom Haakon Mehren) oppdaget AWJ, som han verdsetter høyt til tross for at han må vite at det trekker ham ned i visse kretser.

Siden jeg nevner Tor Obrestad, som er en meget viktig forfatter også utover det skjønnlitterære, vil jeg også ta med noen kunsthistorikere som jeg har testet mitt forhold til Aksel Waldemar Johannessens kunst mot. Munch-museets fremragende direktør, Alf Bøe, stilte seg tidlig ganske positiv til den gjenoppdagede maler. Han sa det samme jeg pleide å svare når jeg ble stilt overfor den skarpe fordømmelse av hans kunst: Hva har noen av Europas fremste kunstkjennere sett i Aksel Waldemar Johannessen som ikke vårt hjemlige miljø har oppdaget?

Spørsmålet er retorisk, men kan ikke avvises med å henvise til det “provinsielle”. Det provinsielle i forhold til Aksel Waldemar Johannessen og hans kunst representeres selvsagt ikke av anerkjente tyske, østerrikske og italienske kunstkjennere, som har arrangert viktige utstillinger av ham. Det provinsielle sitter i deler av det norske kunstfaglige miljø. Jeg kan den dag i dag ikke forstå tankegangen. Det blir nesten irrasjonelt.

Den andre jeg vil nevne er Øivind Storm Bjerke som jeg samarbeidet med da vi i sin tid laget en Eikaas-katalog i forbindelse med en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Jeg lærte Storm Bjerke å kjenne som en meget kunnskapsrik kunsthistoriker med stor sporsans. Hans bok om Arne Ekeland er monumental.

Øivind Storm Bjerke er helt blottet for den arroganse man kan møte i enkelte kretser. Jeg hadde spesielt merket meg hans omtale av Erik Harry Johannessen som jeg hadde samlet på siden midten av 1950-tallet og som selv var en miskjent kunstner.

Den tredje er sjefen for Haugar Kunstmuseum i Tønsberg, Jan Åke Pettersson. Han så tidlig storheten hos Aksel Waldemar Johannessen slik han også så betydningen til Odd Nerdrum og hans kunst. Men han var jo svensk, og det var i enkelte nordmenns øyne suspekt. Det ble jo brukt av Lars Roar Langslet mot Sune Nordgren for hans måte å lede Nasjonalmuseet på. Jeg er forøvrig helt uenig med Haakon Mehren i hans negative syn på Nordgren. Når en kapasitet som Jan Åke Pettersson kunne se noe stort og viktig i Aksel Waldemar Johannessens kunst følte jeg at jeg ikke var helt på villspor.

Det påvirket meg også at Dagbladets kunstanmelder Harald Flor, som er en av de mest seriøse og ukorrupte kunstskribenter i norsk presse, betraktet Aksel Waldemar Johannessen som en viktig og sentral kunstner. Flor tok belastningen med å støtte “urokråka” Haakon Mehren, som jeg ble advart mot av flere norske museumsfolk og kunstkritikere. Hvis jeg ønsket å bli tatt alvorlig, måtte jeg holde meg på trygg avstand fra ham, ble det sagt.

Her må jeg straks understreke at jeg ikke kjente Haakon Mehren før AWJ-utstillingen i Berlin. Jeg har aldri hatt noen felles økonomiske eller andre interesser sammen med ham. Den vin jeg har hatt gleden av å drikke i hans selskap, har jeg betalt selv. l Norge er det visst nødvendig å understreke slikt, fordi man lett blir mistenkeliggjort dersom man beveger seg utenfor den slagne landevei.

Som sjefredaktør i Dagbladet var jeg ikke bare opptatt av vår aktuelle kulturjournalistikk som jeg en periode hadde hovedansvaret for. Harald Flor skilte seg ut fra enkelte andre i kulturredaksjonen ved at han aldri flørtet med marxist-leninistene. Han så ikke på Albania som “sosialismens fyrtårn i Europa” slik kulturredaktøren gjorde. Harald Flor har som Ludvig Eikaas ville ha sagt det, “gått sin egen sang”. Derfor var det interessant at han ikke var redd for å bekjenne farge i den bitre strid som oppstod om Waldemar Johannessens kunst.

Som redaktør, som skulle ivareta det beste av Dagbladets tradisjoner, var det også viktig for meg å gå tilbake og se på tidligere kulturjournalister og anmeldere. Det var ikke alt som imponerte meg. Dagbladet var relativt konservativ i sitt syn på bildende kunst og lå slett ikke foran når det gjelder det non-figurative, som fikk sitt gjennombrudd i Norge lenge etter de andre nordiske land. Men jeg oppdaget at den ellers så suverene og ofte negative Jappe Nilssen hadde stor sans for Aksel Waldemar Johannessen. Jappe Nilssen ga ikke ved dørene.

Ganske ufrivillig ble jeg trukket inn i den bitre striden mellom Nasjonalgalleriet og Haakon Mehren da Aksel Waldemar Johannessen skulle utstilles i Berlin. Jeg var da fortrolig med den suksess utstillingene hadde vært i ltalia og Østerrike. Som korrespondent var det min oppgave å følge med ikke bare i tysk, men i kontinentaleuropeisk kunst og kultur. Jeg hadde derfor forventet at utstillingen ville bli holdt i et av museene eller utstillingslokalene til Preussischer Kulturbesitz i Berlin, en viktig institusjon som jeg dyrket nære kontakter med. Til min overraskelse ble den holdt i et i og for seg anstendig galleri, men et galleri knyttet til en stor bank og følgelig en del av dens samfunnsmessige og kulturelle profil.

Svaret fikk jeg i samtaler med to av representantene for Preussischer Kulturbesitz. De fortalte at en person knyttet til Nasjonalgallerier hadde advart dem. Dersom Aksel Waldemar Johannessen ble utstilt i en av de offisielle museer, kunne de ikke lenger regne med å få låne Munch. De sa ikke hvem det var, om det var en sentral eller perifer representant for Nasjonalgalleriet. Mine tyske samtalepartnere var overrasket, ja, sjokkert, og de undret seg over hva slags forhold som hersket ved Norges ledende kunstinstitusjon.

Jeg gjorde selv ikke noe ut av dette i mine radioreportasjer, men da Aftenposten spurte meg direkte, kunne jeg ikke la være å svare. l dette intervjuet distanserte jeg meg vel å merke fra dem som betraktet Aksel Waldemar Johannessen som like stor som Munch, og jeg understreket at det ikke var tale om noe “nasjonalt svik” mot denne kunstarv, siden mange kunsthistorikere og museumsfolk gikk god for Aksel Waldemar Johannessen og i hvert fall tok avstand fra det som etter hvert fikk karakter av ren hets. Dette er en sak som først og fremst berører Nasjonalgalleriet og en person som er eller har vært tilknyttet dette.

Etter den nye utstillingen i Wien høsten 2009 synes jeg tiden er inne til å begrave stridsøksene. Den internasjonale anerkjennelse som Aksel Waldemar Johannessen har fått, er så klar og entydig at det egentlig ikke spiller noen rolle hva enkelte før og nå ved Nasjonalgalleriet måtte mene. De som fortsatt hevder at Aksel Waldemar Johannessen er ubetydelig og uinteressant og egentlig burde havne på dynga, har satt seg selv utenfor den seriøse kunstdiskurs.

Det er heller ikke interessant hva man måtte mene om Haakon Mehren. Han er intens og pågående for sin sak og kan kanskje virke litt ensporet. Man trenger ikke være psykolog av fag for å forstå at all den motstand og uforstand han har møtt, har etterlatt sine spor.

For meg står det imidlertid fullstendig klart at det absolutt ikke er Haakon Mehrens utvilsomme PR-begavelse og intense pågåenhet som er årsaken til at stadig flere finner Aksel Waldemar Johannessens bilder interessante. Det er bildene selv som har overbevist oss. Så både Haakon Mehren og kunstneren selv bør nå kunne hvile på sine laurbær.