Header



Brev til statsministeren i Norge

23/7-2007
Oslo, 23.07.2007

Til
Statsminister Jens Stoltenberg,
Kultur- og Kirkeminister Trond Giske,

Undertegnede skriver Dem i anledning en sak av stor national betydning. Det er et åpent brev der pressen og NRK vil få tilsendt kopier. Det fremkommer en del opplysninger i brevet som jeg tidligere ikke har gjort kjent, da jeg ikke har ønsket å kompromittere personer eller institusjoner, men har håpet på at ting løser seg underveis. Det har det ikke gjort. Av hensyn til vår nasjonale kulturarv kan disse forhold ikke lenger holdes hemmelig. Brevet blir således stående som et bidrag til vår kulturhistorie.

I 1992 skrev jeg boken "Aksel Waldemar Johannessen. Vår glemte maler" (Gyldendal Norsk Forlag). Den handler om en stor ekspresjonistisk kunstner som levede i Oslo mellom 1880 og 1922. Han gikk syv semestre på S.H.K.S. (Den kongelige Tegneskole), de siste årene i billedhuggerklassen. Han ble knyttet til Det Norske Teatret, men bare hans nærmeste venner som ekteparet Garborg, Kristofer Uppdal og Oskar Braaten visste at han også malte. Bildene ble på initiativ fra maleren Ola Abrahamsson stilt ut hos Blomqvist i 1923. Jappe Nilssen, Edward Munch og Gustav Vigeland kom med strålende omtaler. Men da kunstneren allerede var død og hans hustru Anna døde under utstillingen, forsvant bildene. De ble beslaglagt av Overformynderiet på vegne av deres to mindreårige barn.Hans livsverk ble derfor totalt glemt. Dette til tross for at vår legendariske kunstkritiker og Munchs nærmeste venn og store støtte, Jappe Nilssen, skrev i Dagbladet 17.01.1923: "Det er en glød og intensitet over disse billeder, en saadan gaaen op og leven med i opgaven, at jeg knapt minnes aa ha sett sidestykke til det i nordisk malerkunst."

Boken vakte stor oppmerksomhet, fra Statsministeren fikk jeg følgende skriftlige hilsen: "Kjære Haakon, for en bok, for noen bilder. Gratulerer. Gro." Derfor skriver jeg dette brev til Dem, Statsminister.
Etter at boken "Aksel Waldemar Johannessen. Vår glemte maler" var kommet ut, ble bildene utstilt hos Blomquist i Oslo og i museene i Skien, Stavanger og Bergen 1992-93. Overalt var det enorm pressedekning og stor begeistring. Men fra fagmiljøet rundt Nasjonalgalleriet var det total taushet. Boken og utstillingen ble fullstendig boikottet.Gjennom de etterfølgende 15 år har aldri noen med tilknytning til sentrale kunstinstitusjoner i Oslo brakt navnet Aksel Waldemar Johannessen på bane overfor meg, heller ikke uttalt seg skriftlig, slik det ville være naturlig. Han er en ikke-eksisterende kunstner. Eller som Harald Flor, en stor beundrer av hans kunst, hadde som overskrift i Dagbladet etter det store internasjonale gjennombruddet: "Varmen ute - kulda hjemme".

Jeg er idag tvunget til å fortelle sannheten til Dem, Statsminister/ Statsråd, og til det norske folk. Da jeg oppdaget disse ukjente bildene av en helt glemt kunstner, og etter to års forskning skrev boken om ham, uttalte teatersjef Otto Homlung: "Haakon Mehren har gitt oss vår historie tilbake, og i tillegg en ny kulturhistorie." Dette er bare en del av sannheten. For sannheten var at Nasjonalgalleriet fikk se bildene først, så intet potensiale i dem og anbefalte å gi dem bort, eventuelt kaste dem. De hadde begrenset kunstnerisk verdi. Ved et Guds under ble det jeg som berget dem fra Grønnmo forbrenningsanlegg.Derfor ble boken min et sjokk for dette miljøet da den to år senere kom ut. Et 15 års kontinuerlig arbeid med å få bildene ødelagt og nedvurdert startet, og pågår fremdeles. Man ønsker ikke en ny kánon. Dessuten hadde de gitt sin uttalelse, og de følte seg derfor truet av den suksess kunstneren oppnådde. Etter det store internasjonale gjennombruddet, som jeg vil redegjøre for senere, er saken blitt et mareritt som ingen i miljøet greier å forholde seg til. Kunstneren er nærmest blitt møtt med et grenseløst hat uten at noen kan rettferdiggjøre dette faglig. Dermed har ingen dialog vært mulig. Han ties ihjel, vel den sterkeste og mest usaklige argumentasjonen som finnes, og hvor man står helt maktesløs. Til trøst kan man kanskje sitere den kjente engelske kulturhistorikeren R.G. Collingwood: "Hvis du intet hører, har du gjort noe særdeles betydningsfullt."

Det har i den siste tid fra politisk hold fremkommet forslag om at ansatte i stat og kommune som ikke gjør det arbeidet man forventer av dem innen vei-, tunnel-, miljø- og helsearbeid, bør stilles rettslig til ansvar for sine handlinger. Når kulturpersoner svikter i sitt arbeid er faktisk skaden langt større; den kan være helt uopprettelig og rammer da hele folket for all fremtid! Historien om Aksel Waldemar Johannessen er historien om et stort kulturelt landssvik. Det synes å være tradisjon i Norge at våre mest berømte landsmen og fremste begavelser, f.eks. Munch og Ibsen, skal jages ut av landet før de blir anerkjent. Jeg bør vel føle meg beæret over at Aksel Waldemar Johannessen er kommet i så godt selskap. Her hører han faktisk hjemme, men saken er for alvorlig til det. Det dreier seg om et av vårt lands store genier som ble truet og trues med tilintetgjørelse i sitt hjemland.

I 1993 tok jeg derfor kontakt med en av Europas fremste museumsmenn, Prof. Dr. Erich Steingräber, generaldirektør for Pinakothekene i München, medlem av vitenskapsakademier i en rekke land. "Denne kunstneren kan jeg stille ut i et hvilket som helst museum i verden", var hans kommentar. Han åpnet alle dører for Aksel Waldemar Johannessen. Utstilling ble laget i Gonzaga-slektens berømte Palazzo Te i Mantova i 1994, deretter Venezias æresgjest sommeren 1994 med utstilling i Doge-palasset. Ingen debut-kunstner i noe land har opplevd noe liknende. I landed "wo die Zitronen blühen" ble en norsk verdenskunstner født. Dir. Alf Bye i Munch-museet uttalte: "Gratulerer. Jeg har aldri hatt en slik suksess med Munch i Italia. Man må mene hva man vil om maleren Aksel Waldemar Johannessen, men dette er vi selvfølgelig pliktig til å støtte." I flommen av gratulasjoner og avisartikler ble dette det eneste jeg hørte fra norsk kunsthistorisk fagmiljø.

I professor Steingräbers bok om kunstneren, "Immagini di un Dramma Nordico" (Electa, Milano 1994. Italiensk, tysk og engelsk utgave) skriver denne grand seigneur i europeisk museumsverden: "Ethvert forsøk på å bestemme Aksel Waldemar Johmmessens plass i dette kunstmiljøet gjør det straks tydelig at hans malerier, alle produsert i tiåret fra 1912 til 1922, ikke passer inn i det fastlagte mønster. Som sine internasjonalt berømte forgjengere - Cézanne, Gauguin, Van Gogh, Munch, Rousseau og Ensor - var han en enkeltstående kunstner, unik på sin egen måte."

To hundre tusen mennesker så utstillingene i Italia, hundrevis av strålende kritikker i internasjonal presse. Deretter utstilling i Bozen-Bolzano i Syd-Tyrol, i Steyr, Østerrike 1995, for så å avslutte 1996 i Berlin. I Østerrike ervervet vår tids største kunstsamler Prof. Dr. Rudolf Leopold to bilder som blir en del av hans berømte museum i Wien, en gave til hans hjemland på én milliard euro. Vennskapet som utviklet seg mellom oss bar kimen i seg til at Munch-museet idag stiller ut hans Egon Schiele-bilder. Ønsker man at resten av Aksel Waldemars malerier havner i Wien eller i et tilsvarende museum i utlandet?

Jeg pakket ned bildene i 1996 og har holdt munn i ti år. Men det har dessverre kunstnerens tause motstandere også gjort, ihvertfall utad. Takket være støtte fra Christen Sveaas og Kistefosmuseet har det vært mulig å holde maleriene samlet. Ved årets utstilling på Kistefosmuseet "Bak vinduet. Norske interiører fra Tidemand til Tandberg" er Aksel Waldemar Johannessen representert med to bilder og en artikkel i katalogen.

Nå er jeg kommet til det punkt at jeg skylder kunstneren Aksel Waldemar Johannessen mer enn jeg skylder mitt fedreland. Jeg har derfor tatt bildene fram og lager en utstilling i det nyåpnede Arnulf Øverlands Galleri (og museum) i Kristiansund, et kulturhus til minne om vår nasjonale dikter som var født i denne byen. Dette for å få ut en ny katalog, fortelle at jeg og maleren fortsatt er i live, men også for at De, Statsminister/ Statsråd skal få sjansen til å se bildene, likeledes vår nye direktør i Nasjonalgalleriet, som dermed får anledning til å forandre museets holding. Med andre ord: en siste mulighet til å starte med blanke ark. Jeg vil minne om at jeg den gang i 1992 tilbød Nasjonalgalleriet et samarbeid, likeledes en betydelig donasjon i form av bilder og penger. Jeg ble møtt med hån og ignoranse. Dessuten er det viktig for meg å fortelle det norske publikum, som for 15 år siden mottok denne kunstneren med så stor begeistring, hvorfor han ikke har vært å se på utstillinger. Likeledes har den nye generasjon av kunsthistorikere krav på å få vite hva som egentlig skjedde den gang.

Bildene går nå til utstillinger i USA. Jeg kan dessverre ikke nevne navn i et åpent brev da det er all grunn til å frykte at man vil gjøre alt for å ødelegge dette arbeidet, slik det skjedde i Italia, dog uten å lykkes. Men jeg vil gjerne spesielt nevne at Utenriksdepartementet ved Geir Grung og Eva Bugge, pluss diverse ambassadører, den gang under utstillingene i utlandet var meg til uvurdelig hjelp. Likeledes fikk jeg praktisk assistanse fra Munch-museet. Den eneste kunsthistoriker her hjemme som med faglig tyngde har støttet meg i tykt og tynt er Øivind Storm Bjerke, idag professor i kunsthistorie ved Oslo Universitet. Vår store forkjemper for Garborg-kretsen og den "nasjonale rørsla", dikteren Tor Obrestad, som fra første dag har vært involvert i mitt arbeid, åpnet utstillingen i Kristiansund.

Bildene kan bli solgt til utenlandske museer. Det har fra amerikansk hold vært nevnt priser mellom 100 millioner kroner og 100 millioner dollar. Dette er for meg uinteressant, men Nasjonalgalleriet har selvfølgelig hele tiden hatt grunn til å frykte erstatningssak fra tidligere eiere da det som landets høyeste faglige instans mente bildene var verdiløse. Også dette har åpenbart vært et problem for ledelsen og en sterk drivkraft til å nedvurdere bildene. Jeg selger maleriene kun hvis det gavner Aksel Waldemar Johannessen. Jeg nærmer meg 70 år og tar ikke sjansen på at han skal glemmes en gang til eller tilintetgjøres av Nasjonalgalleriet, denne gang ikke fysisk, men åndelig.

Aksel Waldemar Johannessen er en av vårt lands store kulturpersonligheter. Hans kvinnesyn, såvel som hans syn på prostitusjon, er banebrytende i verdenskunsten ("Mann og gravid kvinne" og dobbeltbildet "Mor og barn"). Han er de fattiges og de utstøttes maler. Han innleder som første kunstner overgangen fra ekspresjonisme til "Neue Sachlichkeit". Han er en forløper for Max Beckmann og de andre store tyske kunstnere som tok opp kampen mot fascismen og sosial urett. Den berømte tysk-slavisk-italienske maler Zoran Music sa i Venezia: "Aksel Waldemar Johannessen har som eneste kunstner lykkes å bringe hele det 20. århundres maleri opp på en fellesnevner. Han er derfor en av de store i kunsten."

I tillegg var Aksel Waldemar Johannessen, som nevnt, en del av den "nasjonale rørsla", Askerkretsen. Han var med på å etablere Det Norske Teatret, og sammen med sin nærmeste venn og store støtte i livet, Hulda Garborg, er det han som står for den bunadstradisjonen vi er så stolte av (stiftet Heimen Husflid). Som takk for den norske teaterverdens anerkjennelse, opprettet jeg to priser: 1) Aksel Waldemar-prisen til en maler og en nynorsk teatermann. 2) Hedda Gabler-prisen som deles ut i en rekke forskjellige klasser. Det har kostet, og koster meg et millionbeløp og er ment å skulle bygges ut videre. Det har vært en stor glede. Jeg vil også nevne at min hustru og jeg i 1998 som første private norske borgere mottok Europa Nostra Award for bevaring av miljø og kultur på Skånland Handelssted i Salten. Toppen Bech laget et større program i NRK om dette. Arbeidet var et resultat av et årelangt samarbeid og vennskap med professor Olav Gjærevoll, men også med Gro Harlem Brundtland og riksantikvar Stephan Tschudi Madsen.

Vår Dronning Sonja er i disse dager 70 år. Kongon og hun feiret sin felles 60-års dag hos oss på Skånland sammen med fjorten majesteter og førti kongelige høyheter. Jeg og min familie har således hatt gleden av et sterkt samfunnsengasjement og ved mange anledninger representert vårt land på en verdig måte, såvel her hjemme som i utlandet. Vi hadde håpet at det kunne fortsette.

Utstillingen i Kristiansund varer til 12. august. Jeg riser gjerne med Statsministeren/ Statsråden og Nasjonalgalleriets nye direktør over til Arnulf Øverlands Galleri. Dermed vil ingen senere kunne si: "Dette visste vi ikke noe om."

Til slutt: Det er ikke Aksel Waldemar Johannessen som trenger hjelp, han greier seg godt ute i verden. Det er Norge som trenger hjelp i denne saken. Derfor må den løses med bistand fra Regjeringen.

Med vennlig hilsen,

Haakon Mehren.

haakon.mehren@polarquestas.com
www.akselwaldemarjohannessen.com





Statsminister Jens Stoltenberg sammen med Haakon Mehren på Aksel Waldemar Johannessen-utstillingen på Arnulf Øverlands Galleri i Kristiansund.